
Det var altså den dagen, solen strålte på himmelen, skyene chillet maks i horisonten, og fml89 innfant seg på Vaulenbanen for å foreta litt frivillig arbeid. Når vi nå snakker om frivillig, så kan jeg si at det ikke var mye frivillig med det arbeidet, men jeg fikk ikke betalt(bortsett fra en pølse), og slikt kalles jo frivillig arbeid. Det er mulig jeg også fikk en Pepsi Max men det kan jeg ikke bekrefte.
I fotballklubben jeg spilte for, Vaulen IL, var det ikke nok å betale kontigent. Man måtte også selge lodd og gjøre diverse oppgaver rundt klubbens årlige fotballturnering, Vaulen Vårcup. En viktig inntektskilde for klubben, mye fordi det ble praktisert slavearbeid.
Uansett.. Som jeg nevnte var det altså en dag der solen skinte blabla og jeg hadde innfunnet meg på Vaulenbanen. Min oppgave var å være fotballdommer for lilleputtene, som er små gutter på 5-6år. Jeg tenkte, dette kan jo umulig være noe stress, og så egentlig frem til oppgaven som "sjef" på banen. Herje litt med kids, blåse i fløyta og foreta andre diktatoriske oppgaver som kidsa måtte følge. Min fløyte er lov, tenkte jeg. Dette viste seg derimot ikke å være tilfelle..
De to lagene, et som var blått og et som var gult, stilte seg opp på hver sin side av banen. Etter mye krangling ga jeg ballen til det ene laget og sa at de kunne starte, blåste i fløyta og lot krigen begynne. Posisjoner på banen er ikke noe disse ungene bryr seg om. Det handler om å finne ballen og sparke på den til den er i målet til motstanderen. Det handler ikke om at ditt lag tar ballen og scorer, det handler om at du som enkeltperson tar ballen å scorer. Dette betyr at 14 smårollinger med ild i hjertet og rakett i baken sto i en klynge å sparket på hverandre.
Jeg lot til tider kampen gå sin gang, humret for meg selv og tenkte "ungdommen idag", men da ballen gikk ut over sidelinjen så jeg meg nødt til å blåse i fløyta. Dette vekket derimot ingen rekasjon hos noen i klyngen med smårollinger, og jeg så meg nødt til å blåse en gang til. Da det fortsatt ikke førte til at djevelens avkom sluttet å spille og sparke måtte jeg rett og slett løpe bort, kjempe meg inn til der hvor ballen lå og ta den med bort til sidelinja. Dette vekket sterke reaksjoner hos spillere på begge lag som mente dette var en særdeles urettferdig dommeravgjørelse. Jeg tok meg ikke nær av dette. Som fotballdommer er det viktig å stå på ditt og tåle litt pepper. Jeg var en tøff dommer som ikke lot meg herse med. Er det innkast, så er det faen meg innkast!
Etter innkastet gikk kampen greit for seg. Jeg måtte nok en gang kjempe til meg ballen da det skulle være frispark, men utenom det var det ganske chill. Jeg fulgte egentlig ikke spesielt mye med, men sto ca midt på banen og tok livet med ro. Dette var helt til det ene laget faktisk klarte å krangle ballen i mål. Her hadde jeg et problem. Jeg hadde nemlig ikke peiling på hvilket lag som hørte til på hvilken side av banen! De to lagene hadde heller ikke nok vett til å se at det ble mål, og dermed stille seg på sin side av banen. Jeg bestemte meg for å ta en 50/50 sjangse, pekte på en spiller på det ene laget og sa at de hadde fått mål og måtte slutte å sparke ballen. Jeg tok ballen i en hånd og den lille knotten i den andre, og ba ham starte spillet fra midtbanen. En flau stillhet senket seg over arenaen(en grusbane med foreldre rundt). Da den ene treneren til slutt kom bort til meg og forklarte at jeg hadde gitt mål til feil lag var saken klar. I en kamp hvor ingen bryr seg om dommeren, og din eneste oppgave egentlig er å se om det blir mål, presterte jeg å gi mål til feil lag! Fml.. I det minste var trenerne på de to lagene forståelsesfulle for min usikkerhet i den rugby innspirerte, reglefrie sporten smårollingene kaller fotball, og unngikk å gi meg huden full av ukvemmsord.
Jeg pekte dermed på en spiller med motsatt farge, etter selv å ha fått rødfarge, å ba ham starte spillet fra midtbanen. Nesten alle av hans farge var på rett side av banen, noe jeg så meg fornøyd med og lot spillet starte. Det at spillet startet lenge før jeg blåste i fløyte kan vi godt se bort i fra. Man kan si jeg hadde gitt opp på dette tidspunktet.
Resten av kampen holdt jeg meg litt i bakgrunnen, flau som en kirkerotte med armani parfyme. Fløyta holdt jeg for det meste i lomma, og det ble heldigvis ikke flere mål. Etter kampen forlot jeg åstedet fort som faen for å innkassere min pølse i brød, som altså var betalingen for denne katastrofale arbeidsoppgaven.
Merkelig nok ble jeg aldri spurt om å være fotballdommer igjen etter denne fadesen. Jeg ble istedet tildelt kiosktjeneste, som jeg syntes var en mye bedre oppgave. Ung som jeg var klarte jeg å smiske til meg en god del Chupa Chops, som var veldig populært på den tiden.

Over og ut. Og husk, skal du være dommer for lilleputtene, si du er syk...